Å vokse gjennom den harde asfalten.

Siv Jensen har fått inntrykk av at det snakkes mere om rosene i Rosengår, Malmø enn tornene
[les mere].

Det ville jo fremstå som naivt å se det annerledes, for å komme til grunn med en sak så krever det omfattende perspektiv. Kunnskap og kompetanse.
Dette tror jeg nok Siv Jensen skal klare utmerket å fremme i lys av Frp.

Men i samtid som det fokuseres på det negative med fattigdom, arbeidløshet og mislykket integrering vil jeg også tørke støv av påstanden om de som har lite har hverandre.
Å leve i fattigdom eller i kår under standarden bygger samhold.
Det var ikke mange år siden vi i Norge så på hverandre som kollegaer av dette langstrakte land.
Tidene har forandret seg og bedre eller ikke så snakker de eldre om dette samholdet som det var det mest dyrebare.

Men for å ikke være naiv eller kaste glans over dette så har jeg selv vokst opp i et fargerikt felleskap. Et felleskap fra nasjoner som chile, india, sri lanka og vietnam.
Det er mange problemer som fulgte dette dessverre. Vi hadde ikke mye kriminalitet som jeg vet om i blokka jeg vokste opp, men vi hadde sosiale problemer.
Noen var fattige og depresjoner kom som følge av dette.
Det ble mange som falt ut av systemet, heldigvis kom vi oss unna dette før det ble for sent.

Jeg savner samholdet, folket og det fellesskapet vi hadde. Men dette kom ikke naturlig, det var en konsekvens av et trøblete nabolag. Sosiale problemer var hverdagslig.
Derfor skal jeg ikke kaste glans over dette i hele tatt.

Men det handler om å vokse gjennom asfalten. Jeg klarte meg bra, men har sett mange liv gå tapt i forskjellige problemstillinger. Noe som er en alt for høy pris å betale.
Det positive er at man får et større perspektiv på ting og ser fort at verden er ikke for blåøyde mennesker. Den kan være urettferdig og meningsløs, men i samtid får man en følelse av trygghet. Misbrukes dette kan det selvsagt få negative konsekvenser.

Fattigdom er ikke farlig i det hele tatt. Mange skifter livsituasjon gjennom livet.
Da har kommer økonomiske vansker som følger av disse.
For å bekjempe problemene som følger med "ghetto tankegang" må man se det store perspektivet. Noen strøk er billige å bo, dårlige forhold kommer som tilegg av dette.
Leger, advokater, direktører, selgere osv blir plassert her fordi de er i flukt fra sitt eget land.
De har mistet en fundemental trygghet. Når vi mister denne tryggheten kommer gjerne psykologiske problemstillinger samtidlig.

Da står man plutselig ovenfor valg som kan være tøffe å ta.
Det å bygge opp et næringsliv basert på sosiale behov er flotte tiltak i slike bydeler.
Kan man i tilegg bygge opp kompetanse om steder og ha et hjelpeapperat som kan støtte dem har man kommet langt. Hjelp til selvhjelp er kanskje den beste hjelpen vi kan få.

Hvorfor ikke samarbeide med lokal næringsliv og opprette imidlertidlige kontorer for arbeidsledige slik at de kan få den hjelp til å komme seg ut i yrkeslivet?

Sosiale boliger og plassering av disse er kanskje det hardeste valget man har.
Hvor skal vår nye landsmenn bo? Er det økonomisk forsvarlig at de skal bo i lukseriøse strøk?
Skal man bygge egne boliger for disse og sortere etter minoriteter? det vil funke dårlig.

Hvordan skal vi løse dette i Norge. Vi har hatt tendensene i mange år, men optimal løsning er fjernt i blikket enda. Selv om fokuset og problemstillingene blir klarere og klarere.

Et Fargerikt Fellesskap

Siv Jensen har skal i debatt med Bejzat Becirov ved Islamic Center.
I avisen i dag sier Bejzat litt om tiltakene de har gjort for å forbedre integrering [Les Mere].

Rosengård bydel har 85% arbeidsledighet og er preget av mye kriminalitet.

Becirov er en oppegående mann med mye fornuft. Han sier at problemene de får i Rosengård, skyldes sosiale problemer. Jeg skrev selv en artikkel angående en sammenheng mellom depresjon og innvandring [Les Mere]. Sosiale problemer kan jeg være enig i.
Becirov er en moderat muslim, noen mener at han er for moderat.

Becirov tar sterk avstand fra ekstrem islamisme noe jeg er fullstendig enig i.
Men kan vi egentlig bli de kvitt ekstreme muslimisme, spørsmålet går da tilbake til oss selv.
Kan vi bli kvitt ekstreme politiske grupperinger, sekter og gjeng kriminalitet?
Der vil jeg nok si nei. Vi kan bare forebygge at slike ting skjer og prøve å påvirke at slike bevegelser ikke blir betente. På den andre siden er også ekstremisme et tegn på demokrati.
Men mange av disse ekstreme gruppene tyr dessverre til urettferdige midler for å formidle sitt budskap.

Sosiale problemer vil man ikke bli kvitt heller. De vil alltid være en flyktig og delaktig del av et samfunn. Men skal vi gå videre må vi tenke nytt. Inkludere istedet for å ekskludere.
Vi nordmenn har fått mere kunnskaper om nasjoner, religioner og politikk i de siste 10 årene.'
Internett, reiser, integrering 0g et fargerikt samfunn bygger opp mye kunnskap og forståelse.

Integrering er en krevsom prosess. Det krever tid, tålmodighet og forståelse.
Men hvis det er sosiale problemer, økonomiske problemer og samfunns problemer som mikses sammens så blir det lett å finne grupperinger hvor man føler man har tilhørlighet.
Tenk bare på tenåringer som har sosiale problemer. Mange av disse søker trygghet i grupper.
Jo større trygghet og annerkjennelse de får av sin gruppe, dess lengre er de villige til å tøye grensene. Hvordan forebygger man noe slikt?

Vi kan jo trekke inn psykologien i dette. Masse suggesjon blandt massene for å kjempe en felles fanesak. De har kanskje en ide om hvordan systemet kan bli bedre. Det er iutgangspunktet gode tegn, men virkemiddlet er feil. Hvordan snur man noe slikt? Og er det riktig i et demokrati at man prøver å snu slike suggesjoner og grupperinger?
Demokratiet må ha grenser, det er vi alle enige om, men hvor skal disse grensene gå?

Er Det En Sammenheng Mellom Integrering & Depresjon?

Dette er et spørsmål jeg har tenkt mye over.
Er det egentlig en sammenheng mellom depresjon og integrering.

På overflaten så virker dette som et spørsmål som svarer seg selv.
I sydligere strøk får man ofte et bilde av at folk er mere sosial, det er tre dobbelt så mye sol, de har variert kosthold og er logisk nok mere utendørs.
Hvordan blir det for mennesker som forandrer klima, som kanskje har med minner av krig i sin baggasje. Hvordan blir de tatt i mot? Har dette noe sammenheng med integreringen, skaper dette mere frykt for å bli integrert? Kan det ha en logisk forklaring at noen grupper er fiendlige mot landet de integreres i?

[Her kom det frem mange gode spørsmål, som jeg skal prøve å besvare].

Det viser seg i en rapport fra folkehelseinstituttet at menn fra ikke vestlige land har bedre forutsetninger for å bli integrert enn kvinner. Kvinner fra ikke vestlige land blir naturlig nok utfordret på tradisjoner, kvinnerollen og sine holdninger.
Dette kan føre til følelser relatert til tap av selvfølelse og tap av identitet. Altså konflikt mellom normer, moral og tradisjonelle roller.

Det nevnes også en teori om at kvinner kan få negative sanksjoner fra mannen hvis de vil integreres i samfunnet. Dette medfører selvsagt en stor problematikk som igjen ekskluderer integrering. Kanskje er det frykten. Alt som heter forandring er i utgangspunktet veldig skummelt. Det igjen kan føre til isolasjon og grupperinger.

Rapporten sier også noe om at man skal være varsom når man skal integrere noen.
Poenget er at integrering kanskje ikke er det 100% optimale.
Jeg tenker at det må finnes flere måter å bli integrert på.

Det å bli utfordret i forhold til holdninger kan være hardt nok.
Tenk hvis vi skulle bli utfordret på dette plan? Hvordan hadde dette vært for oss?

[Les Rapporten her]

Jeg synes denne rapporten sier veldig mye og forklarer hvorfor ting har blitt som det er i dag.
Integrerings politkken i Norge er veldig fokusert på det at man skal kunne regler, språk og normer. Det burde bli fokusert mere alternativt på integrering.
Hva med samtale grupper for forskjellige kulturer? Hva med å ha multikulturell oppfølging på alle asyl mottak. Asylmottak er noe vi kan gjøre bedre. Men her må vi slippe den materielle faktoren. Jeg har intrykk av at Norge bruker mye penger på matrielle goder i stedet for de sosiale godene. Hvorfor ikke ha oppfølgingsplan som er rettet til den psykiske helsen.

Da har de et bedre grunnlag for å kunne leve her og bo her. Jeg tror mange tenker slik at de vil tilbake til sitt hjemland, hvis det blir fred. Kanskje er dette en ventil for den sosiale problematikken som følger med integrering?

Mange innvandrere har f.eks faglig bakgrunn som de ikke får praktisert.
Vi har det klassiske eksemplet "lege blir til renholds personal".
Hva gjøres egentlig for å opprette kontakt mellom disse leddene?
Vi er jo ikke feilfrie vi heller. Vi har en utdanningspolitikk som står i veien for "det å jobbe seg oppover". Kanskje er dette et positivt tegn, kanskje ikke.

Alt i alt så kan det påvises at det er en sammenheng mellom integrering og depresjon.
Dette er noe vi kan ta mere på alvor og finne en mere vannfast plan for å håndtere.
Jeg synes denne problemstillingen øker forståelsen for problematikken med integrering.