Rehablitering & psykisk helse.

Jeg har noen spørsmål ang. rehablitering.
Som den kritikeren så er jeg glad i spørsmåls tegn.

Både Sunnaas sykehus & Cato senteret er to sykehus som er pioneerer på rehablitering.
De underligste mirakler skjer på disse stedene. Det er en slags sammensurium av kunnskap & fabelaktige mennesker. Men bevarer de den psykiske helsa?

Det finnes riktig nok psykologer og psykiatriske sykepleiere på disse stedene.
Men jeg husker en episode jeg har blitt fortalt. En person var der og personens nærmeste pårørende var der. I slike situasjoner blir det gjerne noen domino brikker.
Først faller en og så faller den andre. Man blir sykemeldt og helse norge har ikke den oppfattning av at pårørende er så uffattelig mye verdt. Det utartet seg mere til en kamp en noe rehabliterende. Altså nå var det ikke noe galt psykisk med noen av personene.
Men i slike situasjoner blir det tøft.

Så personen prøvde å spørre om det var greit at den pårørende var der, og det gikk greit.
Etter som tiden gikk, gikk det ikke greit. Pasienten fikk klage på at den pårørende var på besøk så ofte. Etterhvert ble det enda tøffere for pasienten. Familie og venner var langt borte.
Så pasienten fikk en nedtur, da ble pasienten tilbudt anti depressiva og ble sett på som vannskelig.

Det finnes selvsagt mange punkter jeg kunne ha inkludert med i dette men sunnaas fremstod som noe langt fra et prakt eksemplar. De som fikk ros var sykepleierene, fysioteraputene og hjelpe personellet (portørene). De hjalp og prøvde å forså situasjonen så godt de kunne.

Men i ettertid visste det seg at flere av de som var der på samme tid har fått en psykisk knekk i ettertid. Hvorfor skal det være slikt?

Det må for det første finnes et rehabliterings tilbud. Men hva med deres psyke når de er der.
Pårørende er et nøkkel ledd for å skape en bedre plattform når menneskene skal tilbake.
Men den brukes ikke. Så hva skjer når man venter for lenge på sine kjære, det skjer endringer. Det kan føre til vannskeligheter når man skal ut i det virkelige liv.

Hvorfor skal det være slik?
Hvorfor tilbys ikke pårørende hjelp på stedet og kan få delta i et eget opplegg hvor de blir ivaretatt?
Jeg vet ikke jeg men jeg synes jeg synser nesevishet i byråkratiet.

Jeg fant en paragraf i et dokument publisert av folkehelsa i 2009 hvor det nevnes at "pårørende er et lenge forsømt kapitell". Det er det.
Et eksempel på alvoret er pårørende som har et kjært menneske som har tatt livet sitt etter et selvmord. Det viser seg at det noen pårørende gjør det samme i ettertid.
Hvorfor forebygges ikke dette?
Det å kunne gi de pårørende en hjelpende hånd for å hjelpe er en gudegitt gave.
Dette er nøkkelen for et normalisert liv.

Hjelp de ut i det miljøet som allerede er der, hvis ikke blir mennesker institusjonert.