Er Det En Sammenheng Mellom Integrering & Depresjon?

Dette er et spørsmål jeg har tenkt mye over.
Er det egentlig en sammenheng mellom depresjon og integrering.

På overflaten så virker dette som et spørsmål som svarer seg selv.
I sydligere strøk får man ofte et bilde av at folk er mere sosial, det er tre dobbelt så mye sol, de har variert kosthold og er logisk nok mere utendørs.
Hvordan blir det for mennesker som forandrer klima, som kanskje har med minner av krig i sin baggasje. Hvordan blir de tatt i mot? Har dette noe sammenheng med integreringen, skaper dette mere frykt for å bli integrert? Kan det ha en logisk forklaring at noen grupper er fiendlige mot landet de integreres i?

[Her kom det frem mange gode spørsmål, som jeg skal prøve å besvare].

Det viser seg i en rapport fra folkehelseinstituttet at menn fra ikke vestlige land har bedre forutsetninger for å bli integrert enn kvinner. Kvinner fra ikke vestlige land blir naturlig nok utfordret på tradisjoner, kvinnerollen og sine holdninger.
Dette kan føre til følelser relatert til tap av selvfølelse og tap av identitet. Altså konflikt mellom normer, moral og tradisjonelle roller.

Det nevnes også en teori om at kvinner kan få negative sanksjoner fra mannen hvis de vil integreres i samfunnet. Dette medfører selvsagt en stor problematikk som igjen ekskluderer integrering. Kanskje er det frykten. Alt som heter forandring er i utgangspunktet veldig skummelt. Det igjen kan føre til isolasjon og grupperinger.

Rapporten sier også noe om at man skal være varsom når man skal integrere noen.
Poenget er at integrering kanskje ikke er det 100% optimale.
Jeg tenker at det må finnes flere måter å bli integrert på.

Det å bli utfordret i forhold til holdninger kan være hardt nok.
Tenk hvis vi skulle bli utfordret på dette plan? Hvordan hadde dette vært for oss?

[Les Rapporten her]

Jeg synes denne rapporten sier veldig mye og forklarer hvorfor ting har blitt som det er i dag.
Integrerings politkken i Norge er veldig fokusert på det at man skal kunne regler, språk og normer. Det burde bli fokusert mere alternativt på integrering.
Hva med samtale grupper for forskjellige kulturer? Hva med å ha multikulturell oppfølging på alle asyl mottak. Asylmottak er noe vi kan gjøre bedre. Men her må vi slippe den materielle faktoren. Jeg har intrykk av at Norge bruker mye penger på matrielle goder i stedet for de sosiale godene. Hvorfor ikke ha oppfølgingsplan som er rettet til den psykiske helsen.

Da har de et bedre grunnlag for å kunne leve her og bo her. Jeg tror mange tenker slik at de vil tilbake til sitt hjemland, hvis det blir fred. Kanskje er dette en ventil for den sosiale problematikken som følger med integrering?

Mange innvandrere har f.eks faglig bakgrunn som de ikke får praktisert.
Vi har det klassiske eksemplet "lege blir til renholds personal".
Hva gjøres egentlig for å opprette kontakt mellom disse leddene?
Vi er jo ikke feilfrie vi heller. Vi har en utdanningspolitikk som står i veien for "det å jobbe seg oppover". Kanskje er dette et positivt tegn, kanskje ikke.

Alt i alt så kan det påvises at det er en sammenheng mellom integrering og depresjon.
Dette er noe vi kan ta mere på alvor og finne en mere vannfast plan for å håndtere.
Jeg synes denne problemstillingen øker forståelsen for problematikken med integrering.