Å vokse gjennom den harde asfalten.

Siv Jensen har fått inntrykk av at det snakkes mere om rosene i Rosengår, Malmø enn tornene
[les mere].

Det ville jo fremstå som naivt å se det annerledes, for å komme til grunn med en sak så krever det omfattende perspektiv. Kunnskap og kompetanse.
Dette tror jeg nok Siv Jensen skal klare utmerket å fremme i lys av Frp.

Men i samtid som det fokuseres på det negative med fattigdom, arbeidløshet og mislykket integrering vil jeg også tørke støv av påstanden om de som har lite har hverandre.
Å leve i fattigdom eller i kår under standarden bygger samhold.
Det var ikke mange år siden vi i Norge så på hverandre som kollegaer av dette langstrakte land.
Tidene har forandret seg og bedre eller ikke så snakker de eldre om dette samholdet som det var det mest dyrebare.

Men for å ikke være naiv eller kaste glans over dette så har jeg selv vokst opp i et fargerikt felleskap. Et felleskap fra nasjoner som chile, india, sri lanka og vietnam.
Det er mange problemer som fulgte dette dessverre. Vi hadde ikke mye kriminalitet som jeg vet om i blokka jeg vokste opp, men vi hadde sosiale problemer.
Noen var fattige og depresjoner kom som følge av dette.
Det ble mange som falt ut av systemet, heldigvis kom vi oss unna dette før det ble for sent.

Jeg savner samholdet, folket og det fellesskapet vi hadde. Men dette kom ikke naturlig, det var en konsekvens av et trøblete nabolag. Sosiale problemer var hverdagslig.
Derfor skal jeg ikke kaste glans over dette i hele tatt.

Men det handler om å vokse gjennom asfalten. Jeg klarte meg bra, men har sett mange liv gå tapt i forskjellige problemstillinger. Noe som er en alt for høy pris å betale.
Det positive er at man får et større perspektiv på ting og ser fort at verden er ikke for blåøyde mennesker. Den kan være urettferdig og meningsløs, men i samtid får man en følelse av trygghet. Misbrukes dette kan det selvsagt få negative konsekvenser.

Fattigdom er ikke farlig i det hele tatt. Mange skifter livsituasjon gjennom livet.
Da har kommer økonomiske vansker som følger av disse.
For å bekjempe problemene som følger med "ghetto tankegang" må man se det store perspektivet. Noen strøk er billige å bo, dårlige forhold kommer som tilegg av dette.
Leger, advokater, direktører, selgere osv blir plassert her fordi de er i flukt fra sitt eget land.
De har mistet en fundemental trygghet. Når vi mister denne tryggheten kommer gjerne psykologiske problemstillinger samtidlig.

Da står man plutselig ovenfor valg som kan være tøffe å ta.
Det å bygge opp et næringsliv basert på sosiale behov er flotte tiltak i slike bydeler.
Kan man i tilegg bygge opp kompetanse om steder og ha et hjelpeapperat som kan støtte dem har man kommet langt. Hjelp til selvhjelp er kanskje den beste hjelpen vi kan få.

Hvorfor ikke samarbeide med lokal næringsliv og opprette imidlertidlige kontorer for arbeidsledige slik at de kan få den hjelp til å komme seg ut i yrkeslivet?

Sosiale boliger og plassering av disse er kanskje det hardeste valget man har.
Hvor skal vår nye landsmenn bo? Er det økonomisk forsvarlig at de skal bo i lukseriøse strøk?
Skal man bygge egne boliger for disse og sortere etter minoriteter? det vil funke dårlig.

Hvordan skal vi løse dette i Norge. Vi har hatt tendensene i mange år, men optimal løsning er fjernt i blikket enda. Selv om fokuset og problemstillingene blir klarere og klarere.