Finanskrise?

Det er finanskrise. Det er vel egentlig ikke noe tvil om det.
Børsene svinger og hopper fra dag til dag. Pengene står og penger går.

I DB i dag snakkes det om finanskrise og hvor mye vi har tapt på børsen (les mere)
Direktøren må ned 8 millioner i lønn, synes jeg synd på ham? Det finnes ikke et spor av sympati.
Hva i sorte bloggen skal man med så høy lønn? Det finnes ingen unnskyldning for å slik lønn.
Vi skulle ha hatt et tak for hvor mye vi kan tjene her til lands.

Skal vi klare å forebygge at økonomiske utjevninger blir så skandaløse må vi sette et tak.
Det er helt på jordet. Finanskrisen er egentlig bare bra, prisene stabiliserer seg og vi får en sikkerhet for hva vårt arbeid skal koste. Klart en som jobber med noe som gavner andre mennesker også kalt service har en mere stabil verdi enn en som forvalter børs.
Selv om børsen er nødvendig for å sette kostnader, så er det klart det blir inflasjon når alle skal på børs. Hva eller tenkte de?

Alle var på børsen pensjon, lønn, sparing osv og resultatet blir da ujevnheter.
Hvorfor? Hva tror du vil skje hvis alle skulle ha visst alle krav de kan trekke av på skatten.
Nemelig inflasjon, det er kalkulert at det er slikt.

Det er jo alltid teorier om konspirasjoner og hvem skal ha skylden.
Kanskje er Dew Jones sitt fall skylt en krig som har kostet alt for mye penger.
Da ville "de gunstige" boliglånene blitt et skalkeskjul for dette.
Artig tanke, men skjønt kun synsing.

Det er også fristende å tenke på det psykologiske spillet bak ord som finanskrise.
Hva tror media skjer da? Jo alle begynner å sprinkle å spare, tross alt det kommer dårlige tider.
Gavner dette finansnæringen? Neppe.

En hel verden tenker på finanskrise. Alle er et offer i denne festen som nå er over.
Hvordan skal vi løse dette. Jeg ser jo gode muligheter her.

For det første synes jeg eiendomsmegler kan legge i fra seg stoltheten sin på kontoret og begynne å innrømme at det er dårligere tider. Prisene må ned på kjøp av bolig.
Tross alt er leiemarkedets priser på vei oppover, da er dette en gunstig balanse.

Jeg blir nesten fornærmet over finansnæringens arroganse over å ta seg rett til usakelig lønn.
Klart en person som har ansvaret for mye forvaltning og mennesker skal ha en fair lønn.
Men 11 millioner? Det må jo være en maks høyde for hva man skal tjene.
Hva med en avdelings sykepleier som har ansvaret for liv hver dag.
Denne personen tjener veldig lite i forhold. Hvor det? Er dette rettferdig?

Jeg tror nok de fleste av dette langstrakte landet er glade for å ha helsevesenet til stedet.
På godt og vondt vil alle ha et helsevesen som fungerer., Klart det ikke skal være mennesker som er ute etter å tjene store penger i slike jobber. Men det er jo sykehus direktøren sitt ansvar å deligere ansvar til personer som er kyndig til å ta inn et godt personell.

Jeg blir mildt sagt forbannet når jeg ser at regjeringen leverer penger til børsen for å redde finansnæringen. Det er en helt naturlig balanse i dette, hvorfor skal det være så unaturlig?
Pengene går rett i lommen på direktørene i stedet for å redde bransjen.

Dette er kanskje satt litt på spissen, men jeg ønsker en debatt om konkrete og gode løsninger.

Kardemomme By Anarkasme?

Det finnes mange gode ting i Kardemomme By. Det finnes en vennlig politimann som egentlig bare vil hjelpe til. Bakeren er en koselig og romslig mann og tante Sofie er byens svarte får.
Det finnes røvere i byen men disse vet rett og slett ikke bedre.

Loven er enkel, lettfattelig og anarkistisk. Var Torbjørn Egner en vass ekte anarkist?
Kardemomme by har bare en regel. Den skulle være ganske lettfattelig og enkel å holde for de fleste av oss. Men hvorfor skulle det ikke finnes regler for mere kompliserte ting.

Er Tante Sofie en regelrett ondskapsfull person?
Hun var jo ikke snill egentlig. Hun var byens sladrepipe og vannskelig å ha med å gjøre.
Dette gjør hun egentlig ikke snill og grei. Er da poenget til Torbjørn Egner at sure og ubehaglig mennesker skulle vært en forbrytelse i seg selv. En artig tanke. Men vi vet jo såpass i dag at sure mennesker kan være det fordi de egentlig har andre problemer.

Når vi ser på anarkismen så blir den sett på som et politisk system. Den totale frihet.
Fernando Pessoa i sin bok den anarkistiske bankier nevner anarkismen i sin enkelhet som det frie mennesket. Historien om en vellstående bankier som vil utrydde alle uten evne til å tenke selv. Etter mitt syn går dette i mot det helhetlige menneskesynet. Det er en slags nerve som egentlig i sin brutalitet minner om hitlers strategi. Anarkist eller ikke så er det en ekstremt dårlig tanke. Men anarkisme er også den frie tanke. Evnen til å tenke selv.
Å stå på egne ben, men i samtid handle ut i fra sin lyst. Egentlig noe som står i samsvar med psykologiens grunnprinsipper "å handle ut i fra din egen personlighet".
Kanskje derfor anarkismen ikke lykkes politisk men er en kraft i alle kunstformer.

Ulf Schöne skrev har forsket på dette og mener at det finnes individuelle karakterer i mummidalen. Individualisme er også et grunnprinsipp i anarksismen. Men ikke bare der, også som et symbol på trygghet i seg selv. Derfor også i psykologien.

Men til slutt blir de frie individuelle røverene i Kardemomme by tilsluttet samfundsordnen.
De legger i fra seg sin frie og uavhengige tanker og blir gode brogere.
Derfor var Torbjørn Egner kanskje ikke en vassekte anarkist. Kanskje var poenget at alle må innfinne seg i regler og den firkantede sannhet.
Men om det var en ironisk eller trist sannhet i denne navnes ikke.
Egentlig så er det jo bra med gode borgere som innfrir samfundets krav, men om man skal tenke selv kan det være at man trår over noen grenser som i utgangspunktet er ganske meningløse.

Kanskje ville Torbjørn Egner at vi skulle formes til å bli gode borgere.
Men med evne til å tenke selv. Kanskje var han en realist og skrev dette med psykologiske undertoner. Det vites ei.

Men det jeg vet er at man trenger bare en regel
"du skal ikke plage andre, du skal være snill og grei, og forøvrig gjøre hva man vil".